Stemningen i havet er god! 


Av Mette Kaaby
Havets bunn

Foto: Stina Gregersen Karlsen

Å samle 300 barn i et rom for å komponere lyden av hav på Miniøyas jul, går helt fint! 

Jeg er ganske sjenert, men vi kan godt gå inn sammen, sier hun og gjemmer seg bak pappaen sin. Min sjenerte nye venn, Julie er 5 år, og har på seg rød nissekjole og er blid. Jeg møter henne i tegnerommet der hun fargelegger fisker og blekkspruter og roer ned før hun skal inn i Havet. Julie er midt i målgruppa og skal være min opplevelsesguide i den interaktive lydinstallasjonen Havlyd. Og det går bra. Julie og jeg kan melde at stemningen i havet er riktig god!  

Havlyd er del av Stiftelsen Veslefrikks satsning på komponering med barn og unge. Ideen er at barna er medskapere av et stort lydrom, der den visuelle dekoren og det hørbare assosieres til dypet av havet og det mystiske livet som foregår der. Rommet blir et verk som endres og vokser frem etterhvert som barna henger opp sine fargelagte fisker i de lange trådene fra taket. Lyden av havet endres  også. På en egen avsats opp under taket sitter en lydmester som hjelper barna med å spille inn klanger og rytmer fra frøbelger, bjeller og annet de velger seg. Etterpå går de ned i dypet i Havet, og prøver å finne igjen sin egen lyd i én av de mange høyttalerne på havbunnen.  

Julie synes lyden av havet er akkurat passe skummel og akkurat passe mystisk. Hele rommet er omgjort til et undersjøisk landskap, med dunkel, fargerik belysning og små høyttalere overalt med rare og fine lyder. De nervøse skyggene av papirfiskene som dingler i svære klynger midt i rommet, forsterker inntrykket av at vi virkelig er i et hav. Et fantasihav. Alle går sakte rundt, særlig de voksne, og sier – Åååhh, og hysjer vennlig på hverandre. Svale lange klanger strømmer ut av små høyttalere gjemt inne i hauger av tang og tare. Metalliske, lyse kaskader av lyd drissler plutselig ned over oss idet vi stirrer opp mot fiskene i taket. En svær, mystisk kveite lurer i mørket, og sannelig, – der knaket og hakket det aldeles fryktelig ekkelt bak en lilla utklippet blekksprut. Julie er ikke redd, og fyker nysgjerrig rundt. Tar på fiskene, kjenner på taren og leter inn i haugene etter lyden. – Ha! Der var’n. Og ingen av oss tenker noe på plast.  

Tusen takk til Sparebankstiftelsen DNB, Miniøya, NOTAM, Kavlifondet og Kulturrådet.